Søksmål mot timeshareselskaper?

Advokat Magne B. Synnevåg

Jeg har – etter at jeg begynte å profilere meg som «norsk advokat på Gran Canaria» – blitt kontaktet av nordmenn som ønsker å høre min mening i forhold til søksmål mot timeshareselskaper for å få kjent kontrakten ugyldig og få igjen pengene sine.

I den forbindelse må først sies at jeg er IKKE spansk advokat, og jeg har dessuten begrenset kunnskap om hva det er sakene dreier seg om. Det jeg imidlertid har forstått fra de som har ringt, er at de har blitt kontaktet av (folk som kaller seg) advokater her nede som tilbyr å bistå juridisk slik at de kan komme seg ut av kontrakten og få igjen investeringen. Tydeligvis er det huller i mange av kontraktene som gjør at andelseier har muligheter til å fri seg fra forpliktelsene, samt at selskapet pålegges å tilbakebetale og dekke de kostnader man som eier har måttet dekke. Så langt har imidlertid ikke JEG hørt om noen som har fått noe særlig penger på konto. Flere har visstnok vunnet saker, ja, men i «min verden» er ikke saken løst før også mellomværende faktisk er gjort opp. Som sagt har jeg ikke hørt at det har skjedd ennå, men så får nå ikke jeg absoluttalt med meg.

Det å få hele investeringen tilbakebetalt, samt få dekket alle utgifter man har hatt «på veien»  høres utvilsomt for godt ut til å være sant, og da er – i alle fall min erfaring – det nettopp er slik det er.

Det første jeg reagerer på er måten tjenesten selges på. De jeg har snakket med har alle blitt ringt opp av et firma som omtaler seg selv som «advokatfirma», men som – i alle fall etter norsk målestokk ikke er i nærheten av å kvalifisere. Norsk advokatvirksomhet er grundig regulert i domstolloven, og måten denne oppsøkende salgsgeskjeften drives på, er ikke advokatvirksomhet iht. norsk lovverk og – ikke minst – etiske normer. Jeg vil – og jeg tror uten å ta munnen for full – karakterisere det som «callsentervirksomhet». Jeg må ærlig talt si at jeg også har mine tvil om det representerer vanlig spansk advokatvirksomhet. De spanske advokatene jeg har møtt her nede er både profesjonelle og etiske, og jeg mener å kunne si at rådgivning har vært iht. klientens beste og ikke etter hva som gavner mest for salæret. Jeg er svært usikker på om «klientens beste» i det hele tatt reflekteres i rådgivningen i «timesharesakene».

Dernest stusser jeg ved at nordmenn ringer MEG for å spørre hva jeg mener om dette «prosjektet». Selvfølgelig er det fullt ut lovlig å be om en «second opinion», men jeg forteller dem umiddelbart at det kan jeg ikke gi. Likevel fortsetter de å spørre hva jeg synes. På meg virker det som de ønsker å trygges før de eventuelt kaster seg inn i noe de overhodet ikke har forutsetning for å vurdere selv, men som en selger har fortalt at er «fantastiske saker».

Til disse vil jeg si – og det på generelt grunnlag : Det har ALDRI vært, og kommer ALDRI til å bli «fantastisk» å stå i en rettsprosess. Min erfaring er, og jeg har som prosessfullmektig i Norge vært igjennom en del saker, at prosesser for domstolene er langt mer demoraliserende og demotiverende enn de er «veien til lykken». Som regel er slike saker en gedigen tidstyv, de krever kostnader, fokus og tankevirksomhet, og de skaper ofte et «glimrende» grunnlag for krangler og uenighet innen familien. Derfor – og det er et generelt råd – unngå saker du ikke er absolutt nødt til å føre. På det personlige plan kan prosesser – selv om det «bare» dreier seg om penger – ende opp i katastrofe.

Når jeg så spør om hva det er de er misfornøyde med, eller om de har tatt opp dette direkte med den det gjelder (timeshareselskapet), blir de ofte svar skyldig. Oftest er det den «dårlige samvittigheten» over at de ikke får benyttet andelen det de burde, og bare har kostnader med den, det hele «koker» ned til. Jeg har ennå ikke blitt kontaktet av noen som mener de har blitt solgt moe annet enn det de har fått, men det finnes sikkert noen slike også. Tilbakemeldingen er som regel at det «er et fantastisk sted, men nå som barna er blitt store, ønsker vi å finne på noe annet». Når jeg da spør om å starte rettsprosess er å gå videre i livet, er svaret – selvfølgelig helt naturlig – at de nå ser en mulighet til å få tilbake pengene de har investert. Det er forståelig, men – med spesielt én som jeg fikk god kontakt med – gjorde jeg et regnestykke. De hadde feriert her 12 ganger og hatt det kjempeflott hver eneste gang, men å ville de ut. Da vi hadde «lekt litt med tallene», kom vi til at de egentlig hadde hatt svært rimelige ferier, og – ikke minst – i tillegg satt de – og i særdeleshet ungene – igjen med mange positive minner som ikke kunne måles i penger. Jeg spurte bare om de nå ønsket å risikere å viske vekk det positive for å erstatte det med fokus på en rettsprosess. De takket meg for at jeg hadde bragt et litt annet perspektiv inn i det hele, og innrømmet at de kanskje var blitt litt vel engasjert av en selger som lovte gull og grønne skoger. Jeg rådet dem til å ta kontakt med selskapet for å undersøke om det var mulig å komme seg ut av kontakten, og evt. be om hjelp til å sikre restverdien (resalg). Hvordan det endte, vet jeg ikke.

Så til slutt. Jeg kan ikke og vil ikke gi råd om verken det juridiske eller økonomiske i dette. Jeg mener imidlertid at det er høyst betimelig å stille noe spørsmål til både seg selv, til timeshareselskapet og til den «advokat» som skal bistå på veien før man bestemmer seg for hva man skal gjøre

Til seg selv:

Har jeg lyst og råd til å investere en betydelig sum penger for å oppnå noe som er høyst usikkert en gang i svært lang fremtid?

Ønsker jeg – i tillegg til mye penger – å bruke tid og tankevirksomhet på dette ? (selv om man gir andre alle fullmakter til å føre saken, er man i alle fall nødt til å stille op de gangene saken på veien er innom en domstol).

Er oppsiden så stor at dette er noe jeg ønsker å satse på, eller blir dette å «kaste gode penger etter dårlige»?

Til timeshareselskapet:

Kan dere kjøpe meg ut av kontrakten, eller hjelpe meg med å selge den?

Er det eventuelle andre som kan hjelpe meg med å selge?

(la det eventuelt skinne igjennom at et søksmål kan være et alternativ.)

Til «advokat»:

Hvis dette er en «gullgruve» – kan dere kjøre saken på «no cure – no pay»?

Eventuelt – i stedet for at jeg skal betale dere et stort forskudd, kan dere «kjøpe» kontrakten av meg får samme pris. Så kan dere saksøke og selv beholde det dere oppnår som gevinst?

Be om å få en referanseliste over noen du kan kontakte som har oppnådd et godt resultat. Én eller to holder ikke. De bør kunne fremvise et 20-talls suksesshistorier som du kan dobbeltsjekke selv.

——

Så har jeg sagt det jeg føler bør sies av meg om dette. Ønsker lykke til uansett hva du bestemmer deg for.

Gran Canaria, april, 2017

Magne B. Synnevåg
advokat

Hvis du likte artikkelen – hyggelig om du liker oss på FACEBOOK